Tilstandsvurdering: forskjeller mellom folk

26.01.2015 (Oppdatert: 04.03.2015) ,  Jan Ferstad

 

Bygningers tilstand ble delt inn i fem kategorier: 1. God: Vanlig vedlikeholdsbehov; 2. Begynnende forfall: Moderate tiltak nødvendig; 3. Fremskredet forfall: Omfattende tiltak nødvendig; 4. Ruin: Istandsetting umulig; 5. Usikker/uavklart. Her er det relativt tydelige forskjeller mellom de ulike kommunene.

 

Prosentvis fordeling av tilstandsgrad på registrerte bygninger i de fire pilotkommunene (Ill.: K. Stuberg).

 

Det er imidlertid viktig å være klar over at disse forskjellene ikke nødvendigvis skyldes faktisk ulik tilstand på den utvalgte bygningsmassen, men at registratorers bakgrunn også kan spille inn. F.eks. skiller Melhus seg ut med en relativt lav andel bygninger i god stand, en relativt høy andel i begynnende forfall og ingen bygninger der istandsetting vurderes for å være umulig. Samtidig har Melhus vært den kommunen der en håndverker har stått for registreringene. Da kan det tenkes at vedkommende har vært spesielt flink til å oppdage «skjulte» feil, eller har vært mer kritisk med å sette grensen mellom behovet for kun vanlig vedlikehold og moderate tiltak, eller at han – på grunn av sin egen kompetanse og evne – ikke så grunn til å erklære en bygning for å være umulig til å settes i stand. Poenget her må imidlertid være at vi ikke kjenner til dette nøyaktig, og at det derfor vil være feil å sammenfatte tall for dette kriteriet utover kommunegrenser. Innenfor kommunene kan det derimot være viktig å ha sammenlignbare vurderinger. Derfor anbefaler vi at kommunale registreringer enten gjennomføres av en og samme person, eller at det utvikles en felles forståelse for befaring av bygninger samt bruken av tilstandskategoriene i begynnelsen av arbeidet.

Dessuten gir både Askim og Melhus i sine rapporter uttrykk for hvor god nytte prosjektene har hatt av å involvere spesielt bygningskyndige personer, og fremhever behovet for i hvert fall noe basiskunnskap. Når en f.eks. ikke har mulighet til å tidfeste en bygning vha. dendrologisk (treringbasert) analyse, er det detaljer som f.eks. lafteteknikk som kan gi verdifulle indikasjoner til en registrator med noe kunnskap om dette. Arbeidsgruppen vil derfor anbefale å bruke fagkompetanse i den grad den måtte være tilgjengelig lokalt, og dermed ta en viss avstand fra mandatets noe radikale krav om et registreringsopplegg som kan gjennomføres helt uten fagkunnskap.

 

 

 «Detektivarbeid» for registratorer: Skifertaket er ikke original (Melhus), og Findalslaft ble kun bygd før svartedauden (Setesdal) (Foto: Sebastian Eiter, Skog og landskap).