En tendens til å velge det gamle

26.01.2015 (Oppdatert: 04.03.2015) ,  Jan Ferstad

 

Av alle registrerte stående bygninger ble 48 % oppført på 1900-tallet. 36 % av bygningene var eldre, og 3 % yngre, dvs. fra 2000-tallet. Alderen på 13 % av bygningene ble ikke nærmere spesifisert enn at de er yngre enn fra 1537. Det faktum at så vidt over halvparten (51 %) av bygningene på gårdsanlegg som oppfattes for å være kulturhistorisk viktige er fra tiden etter år 1900, illustrerer betydningen av å utvide registreringstidsrommet sammenliknet med SEFRAK-registeret.


Fordeling av de 642 stående bygningene på aldersklasser (Ill.: K. Stuberg).


Andelen av SEFRAK-bygninger i materialet var 31 %. Dette er langt høyere enn gjennomsnittet av antallet SEFRAK-bygninger på landbrukseiendommer skulle tilsi (22 %, jf. Tolking av mandatet). Det er imidlertid en relativt stor spredning, fra 23 % i Askim til 43 % i Melhus. Denne spredningen kan igjen skyldes ulike forhold som ikke kan bedømmes uten videre, men som vi ønsker å nevne noen av. For det første må en ta forbehold om at arbeidet ifm. etablering av SEFRAK-registeret etter all erfaring ble utført med ulik grundighet i ulike deler av landet. Registrert alder på bygninger skulle nemlig tilsi at mellom 36 % og 49 % av de registrerte bygningene skulle vært i SEFRAK. Utover det vet vi ikke hvorvidt andelen registrerte SEFRAK-bygninger i kommunene faktisk er representative for kommunene. Dersom de ikke er det, kan det virke som om det er en tendens til å inkludere anlegg med eldre bygninger i registreringene fremfor nyere. Arbeidsgruppen vil derfor påpeke at det er viktig ikke å la «museumsanlegg» ta overhånd i utvalgsmaterialet, med mindre de faktisk er overrepresentert blant alle anleggene i en kommune.