Pilotregistreringer

26.01.2015 (Oppdatert: 04.03.2015) ,  Jan Ferstad

 

Felles forberedelser

Ifølge mandatet var det viktig for arbeidsgruppen at registreringsmetoden tok hensyn til landets store geografiske variasjoner. For å finne ut om vi lyktes med dette ønsket vi å prøve ut metoden i ulike landsdeler. Mht. økonomi og kapasitet bestemte vi oss for fire kommuner i fire ulike landsdeler. Det var også viktig for arbeidsgruppen at bygningsmassen i kommunene ikke bare var forskjellig fra de andre kommunene i pilotregistreringen, men også var typisk for et større område. Videre skulle det helst være en viss interesse eller entusiasme og ikke minst kapasitet i den lokale landbruksforvaltningen til å lede registreringsarbeidet og støtte evt. registratorer under feltarbeidet.

Det føltes naturlig å be den kommunale landbrukssjefen i arbeidsgruppen om et forslag blant de tre kommunene som hans kontor har ansvaret for (Østlandet). Likeså ble landbruksdirektøren i gruppa bedt om et forslag i fylket som hans etat er ansvarlig for (Midt-Norge). Sekretæren i arbeidsgruppa ble så bedt om å ta kontakt med to landbruksdirektører (Vestlandet og Nord-Norge), og be dem om å komme med anbefalinger for kommuner i de respektive fylkene. Landbrukskontorene i de foreslåtte kommunene ble forespurt og takket ja til å være med i pilotregistreringen. Pilotkommuner for registreringsarbeidet ble Askim i Østfold, Hemnes i Nordland, Luster i Sogn og Fjordane og Melhus i Sør-Trøndelag.

Arbeidsgruppen innvilget hver kommune et tilskudd på 100 000 NOK til å få gjennomført og innrapportert registreringsarbeidet. Arbeidet skulle omfatte alle bygninger på minst 20 gårdsanlegg per kommune. Før oppstart av registreringene arrangerte arbeidsgruppen et dagskurs i bruken av veilederhefte og registreringsskjemaer for to representanter fra hver kommune.

Individuelle valg og behov

De fire kommunene valgte ulike fremgangsmåter for utvalg av anlegg for registrering. I Askim og Melhus ble det avholdt møter med representanter for ulike fagområder i kommunen, historielag og bondelag. I Melhus ble man enig om en liste med åtte såkalte hovedtyper av gårdsanlegg som skulle være representert i materialet. I Hemnes var det først og fremst landbrukssjefen selv som laget en liste over anlegg han mente burde bli registrert. Han viste til relativt dyptgående kunnskap om bygningsmassen gjennom flerårig erfaring med tildeling av SMIL-midler, til en egen kommunal landskapsområdeinndeling, og til drøftinger rundt både tidsepoker og funksjonelle sammenhenger mellom anlegg, som f.eks. tundeling. Den endelige beslutningen skjedde så i samråd med fylkeskommunens kulturvernavdeling. I Luster igjen la man vekt på at ulike funksjoner på anlegg var representert så vel som ulik grad av aktuell bosetting. Melhus har dessuten brukt lokalavisen til å gjøre registreringsprosjektet kjent i kommunen på en veldig god måte.

Kommunene valgte også ulike løsninger mht. registratorer dvs. hvem som utførte feltarbeidet. I Askim var det historielaget som samarbeidet med en erfaren fylkesagronom i bygningsteknikk, i Hemnes var det den kommunale landbrukssjefen som selv sto for registreringene, i Luster ble det leid inn to prosjektmedarbeidere i kommunen med faglig bakgrunn i bl.a. etnologi og som samarbeidet med historielag, og i Melhus ble registreringsoppdraget tildelt en håndverksbedrift.

Data fra til sammen 90 gårdsanlegg (19–29 per kommune) med 730 bygninger (99–350 per kommune) har blitt innlevert til analyse. De 730 bygningene var fordelt på 642 stående bygninger og 88 tufter, derav 83 i Luster og 5 i Hemnes. Gjennomsnittlig antall enkeltbygninger per gårdsanlegg varierte mellom 5,0 og 6,4 i Askim, Melhus og Hemnes, mens tallet var hele 15,9 i Luster. I Hemnes har også samisk bygningsmasse vært del av registreringene.

Gjennomsnittlig arbeidstid som ble brukt på registrering av et anlegg inkl. samtlige bygninger varierte mellom ca. 12 og 20 timer (tall fra Hemnes, Askim og Luster, i siste tilfelle tilkommer noe administrasjon i kommunen).