Kulturhistorisk viktige landbruksbygninger

17.04.2013 (Oppdatert: 04.03.2015) ,  Tor Gunnarson Homme

 

Det står én million bygninger på 170 000 norske gårder. Mange av dem er bevaringsverdige, men vi kan ikke ta vare på alle. Arbeidsgruppe 3 i prosjektet Landbrujsbygg og kulturkandskap arbeidet med å utvikle metode og retningslinjer for kartlegging av kulturhistorisk viktige landbruksbygninger.

En rekke av våre kjæreste kulturminner befinner seg nettopp på landbrukseiendommer: Stabbur, låver, våningshus, sommerfjøs, seterstuer, naust og uteløer fra 1000 år tilbake og fram til i dag. Bygningene representerer kulturhistorie og byggeskikk. Som til dels fremtredende landemerker setter de også sitt preg på landskapet. Utfordringen er å vite hva vi har av bevaringsverdige bygninger og på hvilket grunnlag vi bestemmer hvilke av dem vi ønsker å bevare. Uten systematisk utvalg og registrering kan den offentlige ressursbruken til bevaring og restaurering bli tilfeldig og lite effektiv.

Målet med kulturminnevern er å ta vare på de riktige bygningene for å kunne fortelle kulturhistorien. Oppgaven til arbeidsgruppen var å utrede en best mulig måte for utvalg og registrering av kulturhistorisk viktige og dermed bevaringsverdige landbruksbygninger.

Dersom vi ønsker å bevare kulturarven er det en forutsetning å vite hva vi har. Hvis ikke, blir det veldig tilfeldig hva som eventuelt blir tatt vare på. Når det i tillegg er offentlige midler som skal benyttes, er det viktig at vi får mest mulig ut av hver krone, og det må kunne dokumenteres hva pengene brukes til.

En av de største utfordringene for bevaring av eldre bygninger er at mange av dem ikke lenger er i bruk. Ofte er det nemlig slik at bygninger som er i bruk blir tatt vare på, mens de som ikke lenger er i bruk, forfaller. Tall på knapt 45 000 aktive gårdsbruk mot 170 000 landbrukseiendommer illustrerer dette problemet. I tillegg krever nye driftsformer nytt utstyr og nytt utstyr krever ofte nye, større bygninger for å få plass.

Blant over én million bygninger på våre landbrukseiendommer er det potensielt mange å bevare. Riktignok er mange kulturhistorisk viktige bygninger allerede fredet ved lov, og alle bygninger fra før 1650 er automatisk vernet. Det såkalte Sefrak-registeret inneholder informasjon om mange bygninger fra tidsrommet 1537–1900. Men informasjon om nyere bygninger av kulturhistorisk betydning er ikke systematisert.

Det er nok ingen som har en illusjon om å registrere alt. «Kunnskap, opplevelse og bruk» er verdiene som Riksantikvaren har satt opp for hva som er bevaringsverdig. Kulturhistorien faller inn under kunnskapsverdi. Denne verdien vurderes etter fire kriterier: Representativitet, sammenheng og miljø, autentisitet, og fysisk tilstand. Disse kriteriene har vi fulgt i vårt arbeid.

Vi har samarbeidet med fire pilotkommuner i fire ulike landsdeler: Askim i Østfold, Melhus i Sør-Trøndelag, Luster i Sogn og Fjordane og Hemnes i Nordland. Bare det å registrere bygningene på 20 utvalgte gårdsanlegg i hver av Norges 428 kommuner vil kunne kreve opp mot 150 000 arbeidstimer.

Utvelgelsen av gårdsanlegg for registrering av bygninger bør foregå i kommunene. Sannsynligvis er det de lokale landbruksmyndighetene som kjenner kommunenes landbrukseiendommer best. Vi tror veien til godt vern går gjennom kommunens etater, og i frivillig samarbeid med grunneiere, fagfolk og andre kulturverninteresserte.

Det er viktig at registrering skjer i henhold til et lavterskelsystem som også kan betjenes av personer med noe begrensete fagkunnskaper. Vår anbefaling er å benytte Riksantikvarens «Håndbok for lokal registrering», med visse tillegg og tilpasninger, og ta hensyn til informasjon som allerede finnes i andre oversikter over bevaringsverdige bygninger, slik som databasen «Askeladden» som skal inneholde alle fredete kulturminner, og Sefrak-registeret.

Når det gjelder dataforvaltning foreslår vi at «Kulturhistorisk viktige landbruksbygninger» opprettes som et prosjekt i «Kulturminnesøk», Riksantikvarens populære internettportal for innsyn i og innlegging av informasjon om alle slags kulturminner i hele landet.

Kommunene bør gis en engangssum for å gjennomføre registreringen på sine utvalgte eiendommer. Det er dessuten viktig at grunneiere som har samtykket til å få sine bygninger registrert, skal kunne følges opp med veiledning fra fagpersoner og bli prioritert under tildeling av midler for vedlikehold eller restaurering, for eksempel gjennom ordningen med spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) eller Norsk kulturminnefond.

En utvalgsregistrering som den vi foreslår, vil være realistisk og gjennomførbar, og registerdataene vil kunne komme til nytte. Vårt håp retter seg nå til at vår rapport blir fulgt opp med bevilgninger for et nasjonalt registreringsprosjekt.

En slik registrering av landbrukets kulturhistorisk viktige bygninger vil være av stor betydning, for den vil kunne gjøre oss nokså trygg på at vi ivaretar de «riktige» bygningene slik at samfunnet får mest mulig ut av bevaringskronene.